Hopp til hovedinnhold
Pårørendealliansen.no

Pårørendedagen

Høring om helsehus Oslo kommune 30.01.23

Pårørendealliansen ble invitert av Helse og sosialutvalget til å holde innlegg i høring om helsehusene i Oslo på bakgrunn av vårt engasjement og innlegg i media. Vi gjengir vårt høringsinnlegg her , relatert til 6 bilder som vi sendte på forhånd:

BILDE 1

Vi er her i dag fordi det er mennesker det dreier seg om. Det er noens bestemor, mor eller far, grandtante eller familievenn, en venninne eller en tidligere kollega eller nabo det gjelder.

Så er det alle de som står nær disse, det vi kaller de pårørende. Det er de som bryr seg om noen og som bryr seg og som gjør en formidabel innsats. I Norge i dag estimeres det at rundt 800 000 er aktive pårørende som bistår noen som ikke klarer å få dagliglivets oppgaver til å gå opp.

Vi har alt fra de som hjelper til å handle og gjøre rent, til de som bor sammen med noen 24/7 hele året, og kan aldri gå av vakt. Pårørende yter 136 000 årsverk – og i dagens debatt så vet vi at dette er en innsats vi ikke har råd til å miste.

Derfor er det trist at det fremdeles er så lemfeldig behandling, oppfølging, informasjon til og skal vi si respekt for pårørende mange steder i dag. Det går igjen – i systemet – i tjenesten og i møter med de enkelte individene. Dette MÅ bli bedre.

BILDE 2

«Bare min kjære har det bra, så har jeg det bra.» Trygghet er fundamentalt både for den som får tjenester og institusjonsopphold og for de som er pårørende og aktivt står nær disse. Så opplever dessverre en del at jo mer pleiebehov noen har, desto mer utrygt kan det bli. Vi må se på bakgrunnen for dette.

I dag er det oppgitt oss at botiden ved sykehjem i Oslo er ned mot 1,5 år. For noen år siden var det 5 år.Det betyr at mange eldre bor mer enn 3 år lenger hjemme m sykdommer og tilstander som de før kanskje fått en sykehjemsplass med.

De som merker det, er pårørende. De går inn mange av dem, både nært og på avstand og hjelper til med alt fra å handle til å sitte og være saksbehandler som søker om tjenester og advokaten som klager

For vi må også snakke om økonomi. En spart sykehjemsplass kan spare kommunen flere hundre tusen kroner pr år. Selv om man får maks antall besøk av hjemmetjenestene så lenge det går, så vil det aldri komme opp i summen av hva en institusjonsplass koster.

I dette er det et viktig punkt for i iveren etter å spare her, så deles det ut altfor lite hjelp fra kommunen til de som er med og bidrar til at dette skjer. Mange eldre får for lite hjelp i forhold til behov. Og mange pårørende får også for lite hjelp i forhold til deres behov.

Dette må endre seg fremover. Man kan ikke blindt bare skyve ansvaret over på de syke eldre uten at det følger nok midler med.

Når hjemme lengst mulig sparer så mye så må noen av midlene brukes til godt pårørendearbeid og til god eldreomsorg! Sparingen kan ikke bare beholdes av kommunen alene!

Mange eldre har i dag i praksis en sykehjemsplass i egen stue! Da må både de og deres pårørende oppleve at de får nok hjelp til å klare å stå i den situasjonen!

Man kan ikke skyve flere oppgaver på pårørende uten at de får hjelp – når de faktisk er en del av løsningen! Noe av gevinsten på lenge hjemme må deles av de som får kostnadene av og regningen for det!

Vi tror at spareiveren har ført til at kommunene ensidig har sett på dette men ikke bygget opp nok for de syke eldre i egne hjem. Pandemien har også medført slitasje på pårørende og eldre som nå kommer til syne med mange nye tilfeller av personer som trenger hjelp.

BILDE 3

Å bli pårørende til eldre er ofte som en reise man ikke helt vet hvor går. De fleste pårørende begynner med det de kan – hjelp og støtte, praktiske oppgaver, til noen som ender opp med hjelp 24/7 hele året, særlig de som bor sammen med den man er pårørende til.

70 % av pårørende er i yrkesaktiv alder. De prøver å bruke kveld, helg, ferie – både nært og på avstand. Men så skjer ofte det vi hører – hjelpebehovet går opp – hjelpen fra det offentlige gjør det ikke – og pårørende prøver å kompensere når de ser at det er utrygt.

Flere ender med å ta seg fri fra jobb eller begynne å jobbe redusert. Når vi vet at dette ikke er bra for samfunnsøkonomien, sier det seg selv at her må også kommunene ta sitt ansvar.

For mange pårørende så blir de selv syke av påkjenningene. Da kan Oslo kommune eller andre, ende opp med at de får 2 pasienter ut av 2 situasjon. Det er vel ikke noe vi skal tilstrebe verken nå eller fremover.

Når mange eldre havner på helsehus, så er det fordi det er et sted de skal for å rehabiliteres, for opptrening, for palliativ oppfølging eller fordi de ikke klarer seg selv alene pga kognitiv svikt.

Noen skal også dit fordi pårørende skal få en hardt tiltrengt pause, så de kan klare å hente seg inn. De stoler da på at deres nære og kjære skal bli ivaretatt.

Når de så ikke opplever det – ja da får vi årsakene til at vi er her og til de mange avisoverskriftene.

BILDE 4

Det har vært snakk om bruk av skjulte kameraer. Til det så kan vi si: Pårørende er som kameraer på 2 bein og mange er i aktivt opptak hele tiden, hvor alt fra stemning, lukter, mottagelse og møte med den enkelte ansatte registreres. De vet at når deres kjære havner på helsehus så kan det være flere årsaker til det. Det må også gå igjen når oppfølgingen skal skje.

  • Er det for å rehabiliteres eller opptrenes for så å sendes hjem – så må det gjenspeiles i møtet med pårørende
  • Er det snakk om alvorlig sykdom og forventet død – så trenger pårørende noe annet – Her snakker vi livet slutt og kompetanse til å møte de som står rundt sykesengen og skal ta avskjed. Dette blir minner som familien skal leve med!
  • Er det snakk om plutselige situasjoner som raskt forverret demens og kognitiv svikt så krever det god oppfølging av pårørende
  • Og er oppholdet på helsehuset for å gi avlastning til pårørende, selv om pasienten kanskje ikke ønsker det, så krever det ekstra trygging og dialog.

Opphold på helsehus er for både pasienter og pårørende slik det fremstår som et ingenmannsland, hvor det er mange ulike situasjoner som er blandet sammen. Mange ulike helsereiser i et system på samme sted.

Hvordan dette organiseres fremover er sikkert politikk, men det bør ikke være det. Dette er det vi kaller menneskepolitikk. Det bør være felles behov som lager rammene – for de eldre, for pårørende og for de som skal jobbe der.

Så må vi også huske på – Oslo er en multikulturell by og med en sammensatt befolkning. Å kjenne til dette og være forberedt og trent på det må også ligge i planene fremover.

Det vi snakker om nå krever gode folk og nok folk, samt ledere som får myndighet til å gjennomføre det. Og det krever at sparte midler på hjemme lengst mulig kommer borgerne til gode!

Vårt spørsmål er – gjør det det?

BILDE 5

Oslo innførte en standard for pårørendearbeid i 2020.

Hvor langt den har kommet er ukjent for oss. Er Oslo nå Norges beste by å være pårørende i? Målet må jo være at det skal være likt for alle uansett om du er pårørende på Holmlia – eller på Holmenkollen, ikke hvilken bydel du eller dine kjære bor i. Det hører vi stadig om i dag – de store forskjellene mellom bydelene.

Pårørende er med på reiser de ikke har bestilt og de er også med uten å bli spurt – de er en del av løsningen når vi sier bo hjemme lengt mulig.

Derfor oppfordrer vi til som vi ofte gjør – se til skolen og lån gjerne fra dem.

Mange av oss er foreldre eller foresatte men vi vet hva skolen skal gi våre barn uansett hvor vi bor i byen. Noen har spesielle utfordringer og de får tilbud om egne løsninger og oppfølging.

Man møtes som foreldre på individnivå – i tjenesten med tillitsmenn og på systemet med et FAU. Dette kan enkelt kopieres.

Gi pårørende kontaktperson – gi de steder å si fra – gi de svar innen rimelig tid og få frem informasjonen. Møt dem med respekt og lytt – de har verdifull informasjon til dere.

Og for all del – nå må vi sikre at når eldre sendes mellom ulike steder i byen så er de like godt sikret som når det sendes en pakke til oss via posten. Vi få beskjed, noen må kvittere og det er sporing hele veien.

BILDE 6

Vi skal ikke hvordan det skal være men vi vet at det ikke kan være som nå.

Skrøpelige eldre med sammensatte tilstander er definert som en av fire sårbare grupper og en av de hvor pårørende har stor betydning.

Vi håper at det går bort fra partipolitikk og pekelek men at man kan bygge gode systemer for å unngå at vi står her som nå.

Nå må pårørende tas på alvor og ikke for gitt. Her er noen konkrete råd:

  • Pårørendeundersøkelse – jevnlig – dere må kjenne ståa der ute – som ledere og ikke minst i utvalget her. Ellers kommer det til å bli mediaoverskriftene som styrer pårørendesamarbeidet og som igjen spisser frontene.
  • For hver pårørende som klager så er det mange som ikke tør. Det er årsaker som frykt for å si fra på grunn av sanksjoner, for å ikke bli tildelt tjenester eller å bli ansett som brysom. Opprett derfor måter å si fra uten at man stikker hodet frem selv, men at det blir et forum eller en tillitsmann som kan ta opp saker på vegne av felleskapet.
  • Mange syke eldre er helt avhengige av at pårørende sier fra på vegne av dem. Det bør være kommunen som legger til rette for at dette gjøres på en god måte.

Pårørende må sees på som en del av laget rundt den de er pårørende til. sammen med de profesjonelle danner de rammen rundt for de som har noen.

For de enslige eldre er det så viktig at man bygger opp en ramme, som også ivaretar dem.

En ting er sikkert – det blir flere eldre – og færre pårørende fremover. Dere vil oppleve at pårørende har ikke lenger tid til å være rørende, men de kommer til å være PÅ.

Men la oss gå tilbake til starten – det jeg begynte med.

Det er mennesker det dreier seg om – det er noen som skal ut på en reise og noen som skal sitte igjen med noen minner.

Ta pårørende på alvor og ikke for gitt!

Lenke til opptak av høringen finner du her, vårt innlegg er i siste bolk