-Jeg trodde lenge at jeg var alene

Andrea Tveit Stenseth (33) fra Oslo var bare et barn da hun første gang ble pårørende. I dag kjenner hun seg igjen i det mange unge beskriver: en oppvekst preget av uro, ansvar og en følelse av å stå alene.

Dette kom frem i den største undersøkelsen som er gjort på unge pårørende i Norge. Pårørendealliansen Ung har vært aktiv med i utførelsen av undersøkelsen.

Det begynte med faren hennes. Da hun var et barn, opplevde hun at faren strevde med rus og psykisk helse. Som datter var hun pårørende for ham fra hun var ganske liten, og fram til han døde da hun var nesten ni år.

Mye uforutsigbarhet

Faren bodde sammen med familien i perioder, men ikke de siste par årene før han døde. Senere i livet fikk hun også en ny pårørenderolle, da broren begynte å streve i starten av 20-årene.

Som barn opplevde Andrea en hverdag preget av uforutsigbarhet. Hun beskriver en far som var «veldig av og på», og som kunne være borte i lange perioder.

– Når han var til stede, var han ofte en annen person. Det var vanskelig å forholde seg til.

Hun reagerte på at han ikke var som andre voksne.

Ble sint

– Han kunne si og gjøre rare ting, være ustabil – plutselig sint, og så veldig glad. Det er vanskelig å forstå når man er liten.

Opplevelsen skapte uro og bekymring, også i skolehverdagen.

– Jeg visste ikke alltid hvor han var eller hva han gjorde. Jeg bekymret meg mye, og jeg savnet ham. Samtidig hadde vi det fint når ting var bra. Han var jo pappaen min.

Hun forteller at hun også bar på mye sinne.

Andrea opplevde at det var få voksne utenfor familien som fanget opp situasjonen hennes. Hun forteller at moren og de andre voksne i familien forsto, men at det ellers var lite støtte, særlig på skolen. Ingen tok egentlig opp hvordan hun hadde det.

Da faren døde, ble familien stående mye alene.

– Det var veldig vanskelig for alle. Men det var lite oppfølging over tid, og mye ble feid litt under teppet.

Hun beskriver en periode preget av sterke reaksjoner.

– Jeg var mye sint, og jeg hadde raserianfall. Men jeg ble ikke møtt på en måte som hjalp.

Som ung voksen fikk hun på nytt en pårørenderolle. I ettertid ser hun tydeligere hvordan belastningen har virket over tid.

– Det har tatt lang tid å forstå hvor omfattende det har vært. I starten føles det håndterbart, men det bygger seg opp.

Somatiske reaksjoner

Hun beskriver en hverdag preget av beredskap.

– Jeg går ofte og venter på at noe skal skje, en ny krise. Selv når det er rolig, er jeg urolig. Kroppen klarer ikke helt å roe ned.

Dette har også satt spor i helsen.

– Jeg har hatt perioder med mye stress og angst, og også fysiske plager. Jeg har fått beskjed om at det trolig henger sammen med stress.

Pårørenderollen har også påvirket livet på andre områder. For Andrea fikk det konsekvenser for utdanningsløpet.

– Det har skjedd flere ganger at jeg skulle hatt eksamen, men ikke klart det fordi det oppsto kriser.

Fullførte utdannelsen

Hun forteller at systemene ikke alltid tar høyde for denne typen belastning.

– Det finnes ordninger, men de er ikke alltid enkle å bruke. Ofte må man vente lenge på å ta eksamen, og det blir en ekstra belastning.

Likevel har hun fullført en mastergrad i politisk kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

I dag jobber hun som organisasjonskonsulent i Ivareta, og er opptatt av at mange unge ikke kjenner seg igjen i begrepet «pårørende».

– Det er mange som står i dette uten å tenke at de er pårørende. Og mange tror de er alene.

Hun peker på at belastningen kan være stor, selv om man ikke har en tydelig omsorgsrolle.

– Den konstante uroen, stresset og beredskapen påvirker hele livet.

-Ikke alene

Budskapet hennes er tydelig:

– Du er ikke alene. Vi er veldig mange.

Andrea mener unge pårørende må løftes tydeligere fram som en egen gruppe. Hun peker på at de står i en reell risiko for å falle utenfor, og at det derfor trengs målrettede tiltak.

– Vi vet mye om hva som hjelper. Nå må myndighetene lytte og sørge for at det faktisk skjer noe.

Hun er samtidig positiv til at det nå satses mer på å hente inn kunnskap.

– Det er veldig bra at det brukes ressurser på dette. Det bekrefter det vi allerede vet, men gir også mer tyngde.

Hun mener tall og dokumentasjon gjør det lettere å skape endring.

– Når man har fakta på bordet, blir det enklere å få gjennomslag for tiltak.

For Andrea handler det til syvende og sist om å bli sett.

– Det å bli anerkjent for det man står i, kan gjøre en stor forskjell.

Tekst: Tine Dommerud

Her finner du lenke til God Morgen Norge sending 27 april 2026, hvor Unge pårørendeundersøkelsen ble presentert og hvor Andrea fikk fortelle om sine erfaringer