Omsorg og støtte må ikke bli en lavprisvare i velferdsstaten

29 oktober markeres Den internasjonale dagen for omsorg og støtte – en dag FN har viet til å minne oss om at omsorgsarbeid, både lønnet og ulønnet, er avgjørende for bærekraftige samfunn.

Det er mange som bør ta seg tid til å lese hva de skriver!

Omsorg og støtte er limet som holder alt annet sammen.

FN advarer mot et økende globalt underskudd på omsorg, og ber alle land bygge robuste, inkluderende og rettferdige systemer som sikrer menneskeverd, likestilling og trygghet.
Og da vi må spørre oss selv:
Er vi i ferd med å bygge ned det samme fundamentet her hjemme i Norge?

Omsorg for noen, ikke for alle

I møte med økende behov, personellmangel og pressede budsjetter, flyttes stadig mer ansvar fra det offentlige til familiene.
Man snakker varmt om at vi skal kunne “bo hjemme lengst mulig” – men sjelden om hvem som faktisk skal gjøre det mulig.

I dag står 800 000 voksne og 150 000 barn og unge i en aktiv pårørenderolle.
De leverer en innsats tilsvarende 140 000 årsverk, verdsatt til 63 milliarder kroner årlig.
Uten dem stopper mye opp.

Likevel mangler mange pårørende både rettigheter, avlastning og økonomisk trygghet.
Støttesystemene er svake og ujevne. Det handler ofte ikke om behov, men om flaks – flaks med hvilken kommune du bor i, hvem du møter i systemet, og hvor sterke skuldre du selv har.

Når omsorgen flyttes hjem, forsvinner rettferdigheten

FN slår fast at omsorgsarbeid må anerkjennes som arbeid – med rettigheter og støtte.
I Norge ser vi det motsatte:
Omsorgen skyves hjem, mens rettighetene følger ikke med.

• Resultatet kan bli et todelt system.
  De som har en familie, nettverk og ressurser som klarer seg og finner løsninger, organiserer hjelp og kjøper tjenester der det trengs.
  De som ikke har det, får en lavprisutgave av omsorg: Det mest nødvendige, og resten må de finne selv.

Når fellesskapet trekker seg tilbake, mister vi rettferdigheten i velferden.
Da blir helse og omsorg ikke et fellesgode, men et lotteri.

Omsorg og støtte er et samfunnsansvar – ikke en privatsak

FN-dagen for omsorg og støtte handler om nettopp dette: at omsorg ikke kan reduseres til et privat ansvar.
Et bærekraftig samfunn må støtte både den som trenger hjelp, og den som gir den.

Om vi lar pårørende bære stadig mer alene, uten systemstøtte og uten vern, undergraver vi både likestilling og bærekraft.
Vi mister arbeidskraft. Vi øker sykefraværet. Og vi skaper urett mellom dem som har nettverk – og dem som ikke har det

Vi må trekke grensen – nå

Omsorg og støtte må være et felles ansvar, ikke et minimumstilbud.
Det må være mulig å stille opp uten å stå igjen alene med regningen
Det må være lov å trenge hjelp uten å føle skyld.

Hvis vi ikke støtter de som støtter andre, da rakner hele kjeden,
Da får vi en velferdsstat der de svakeste må klare seg selv – og det er ikke verdig et land som kaller seg rikt og rettferdig.

Ironisk nok vil dette også gjøre at vi får to for en – pårørende som skulle overta omsorgen blir selv de som trenger den fremover.

I dag, på Verdensdagen for omsorg og støtte, må vi derfor si det høyt og tydelig:

Omsorg kan ikke rasjonaliseres bort. Den må vi bære – sammen.

Tekst: Anita Vatland ava@parorendealliansen.no