Samtalen med en annen mamma ble vendepunktet for Monica

Mange familier har det tungt i julen. Foreldre til barn med rusproblemer frykter hvordan det går med sine.

Angst, bekymring og skam skiller ikke på hvor du befinner deg på den sosiale rangstigen. Men delt sorg og engstelse kan gjøre det enklere. Det vet Monica Kofoed Henriksen. Hun tenker spesielt på kronprinsessen som mamma i disse dagene.

Første tur uten mobiltelefonen

Mobiltelefonen lå igjen på en kommode i gangen. Hun tok hunden i bånd, og de gikk en halvtimes tur rundt Nesset.

Monica Kofoed Henriksen husker det som det var i går. Første gang på årevis hun var utilgjengelig for sin datter.

Det var ingen selvfølge for Monica at hun tok denne turen, i forvissning om at det voksne barnet hennes ikke kunne kontakte henne. I årevis var Monica mentalt og ofte fysisk til stede for datteren som slet med alvorlige rusproblemer og alt det medfører i hovedstaden. Monica og resten av familien bodde i Finnmark.

Mobilen var med over alt

I to år gikk ikke Monica en gang i dusjen uten at telefonen var med på badet.

-Alt mitt fokus dreide seg om datteren vår hadde det. Det eneste som sto i hodet på meg var hvordan jeg kunne hjelpe henne.

Monica forteller at datteren var i en destruktiv livsfase med overdoser og at omgangskretsen hennes var lite konstruktiv. Den geografiske avstanden var stor, Monica og mannen kunne ikke bare møte opp på sykehus i Oslo når de ble kontaktet. Foreldrene følte seg maktesløse, de ante ikke hvor de skulle henvende seg. Og kjente seg helt alene i sin situasjon. De skvatt hver gang telefonen ringte og kjente på frykten om det skulle være et dødsbudskap.

Mistet troen på bedre dager

Situasjonen preget hele familien, og Monica trodde aldri hverdagen skulle bli den samme.

Men så fikk datteren plass på Fossumkollektivet, og der var det en annen mamma som så hvordan Monica slet seg ut. Hun tok kontakt og lurte på om Monica ville være med i en samtalegruppe.

Dette ble et vendepunkt for hele familien.

-Jeg forsto at jeg måtte ivareta meg selv. Jeg hadde ikke innsett at jeg var en pårørende som også trengte hjelp.Jeg var det som kalles medavhengig.Hele hverdagen og natten ble styrt av hvordan datteren min hadde det. Det ble altoppslukende.

Måtte ivareta seg selv

Samtalene med andre pårørende hjalp fikk Monica til å innse at hun måtte ivareta seg selv og resten av familien.

Men ikke minst forsto moren at hun ikke hadde skyld i sin datters misbruk, og at hun ikke trengte å skamme seg.

Full av skam og skyldfølelse

-Jeg kjente på en skam over at vi hadde en datter med rusproblemer. Vi bodde på en liten plass, og jeg følte at jeg var en dårlig mor, og skyldte på oss selv fordi hun ble avhengig.

Da det sto på som verst var datteren bare 18 år.De to brødrene hennes studerte.

-Samtalene med andre mødre fikk meg til å innse at jeg måtte ta tilbake litt av hverdagen min. Jeg begynt å jakte på de små gledene i livet. Og den første gleden var turen med hunden. Og lettelsen da hun kom tilbake; ingen ubesvarte anrop på telefonen.

Samtalegruppe med andre mammaer

Monica fortsatte i samtalegruppen med fem mødre i nesten et år. De hadde alle barn som slet med det samme, og kjente på at de var i et fellesskap som kunne støtte hverandre.

Nå har familien flyttet til Oslo. Monica jobber i Ivareta.

Det er en organisasjon av og for etterlatte og pårørende til personer som har utfordringer med rus og psykisk helse.

Ivareta og bry seg

-Vi vet hvordan det er når den man bryr seg om sliter med rus. Ivareta består av hundrevis med historier om hvordan det er å bry seg, hvordan det er å bekymre seg, og hvordan det er å ville gjøre det man kan for å hjelpe den man er glad i.

-Norges mest profilert familie står åpent frem og forteller at sønnen til Kronprinsessen sliter med rus. Hva tenker du om det?

-Jeg har tenkt mye på hvordan kronprinsesse Mette Marit har det. Hun og resten av familien er nok engstelige. Hun har tre barn, og alle ønsker det beste for sine barn. Jeg håper de får den hjelpen de trenger. Deres situasjon er ekstra belastende fordi hele Norge følger med.

Monica husker julehøytidene de årene datteren var i aktiv rus. Familien seg satt rundt det julepyntede bordet og spiste. Men ingen klarte ikke å glede seg hverken over helligdagene, familien eller maten.

Snakket ikke om rusen

-Selv om datteren vår var hjemme, var det ingen juleglede over dagene. For alt var kunstig, ingen ville adressere problemet, for når det er jul skal alle være så glade og lykkelige.

I år er det annerledes, alle barna er samlet, datteren er rusfri og Monica hadde en spesiell ro.

-Men mange har det tungt. Og jeg vet at det hjelper å snakke med noen. Vårt telefonnummer 800 40 567 i Ivareta er betjent alle dager fra 9-15

-----

Datteren til Monica er innforstått med teksten. Hun er nå rusfri og har vært det i snart to år.

Tekst: Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no