Det todelte helsevesenet er her allerede

Når eldre og pårørende kjøper privat hjelp, handler det sjelden om luksus. Ofte handler det om trygghet, selskap og vissheten om at noen faktisk kommer innom. Og desto mer det offentlige ikke klarer eller ønsker å levere, desto mer vil dette øke fremover

Vi må kunne si to ting samtidig: Det er ikke galt å bruke egne penger på trygghet og livskvalitet. Private tilbud kan avlaste både pårørende og offentlige tjenester. Men det må være helt tydelig hva det offentlige skal levere, og hva den enkelte eventuelt kan kjøpe i tillegg.

NRK har nylig beskrevet hvordan flere kjøper private omsorgstjenester og hvordan forskere frykter et voksende klasseskille i eldreomsorgen. Vi er ikke overrasket. Dette er en utvikling Pårørendealliansen kjenner godt igjen.

Mange voksne barn bor langt unna foreldrene sine. De kan ikke komme innom, følge til legen eller se om mor eller far har blitt dårligere. Noen betaler derfor for besøk, praktisk hjelp eller noen timer med selskap. Ikke fordi de ønsker et privat helsevesen, men fordi behovet er der nå. De kan ikke vente på vedtak, klagebehandling eller nye vurderinger.

Samtidig forteller pårørende om eldre som må forholde seg til et stort antall ansatte i hjemmetjenesten, om hjelp som er oppstykket, og om tjenester der det er lite rom for menneskelig kontakt eller tid til en prat. Hjelpen kan være faglig forsvarlig på papiret, men likevel oppleves utrygg.

Vi har ikke alltid tro på å få hjelp

Da er det ikke rart at tilliten svekkes.

Helsepolitisk barometer 2026 viser et alvorlig gap: Mange forventer at det offentlige skal stille opp når de selv eller deres nærmeste blir gamle og pleietrengende, men langt færre har tillit til at hjelpen faktisk vil komme.

Riksrevisjonens rapport før sommeren forsterker alvoret. Kommunene er i liten grad forberedt på veksten i antall eldre . Nivået på helse- og omsorgstjenester er allerede redusert i 40 prosent av kommunene, og flere planlegger nye reduksjoner.

"Derfor handler ikke dette bare om tall. Det handler om eldre som får mindre hjelp enn de trenger, og om pårørende som føler de må tette hullene. Lokalavisene er fulle av protester mot kutt, færre sykehjemsplasser og svekkede hjemmetjenester. Tjenester som ikke er lovpålagte, kuttes. Mange opplever at de eldre salderes i kommunen.

Pårørende er en bærebjelke i velferdssamfunnet. Men de er ikke et bemanningsbyrå som kan demme opp for økende behov.

Forskjellene i eldreomsorgen handler heller ikke bare om penger. De handler også om geografi, språk, digital kompetanse, kjennskap til rettigheter og familie i nærheten. Eldre med pårørende som har tid, helse og krefter til å følge opp kommunen, stiller sterkere. De har en sosial kapital.

Den som er alene, digitalt usikker eller uten ressurssterke pårørende, risikerer å få mindre hjelp.

Kommuner sparer og de stiller krav

Kommunene har også begynt å stille krav til de eldre og beskjed om å gjøre mer selv. Noen steder må de ha kjøpt robotstøvsuger eller ordne matlevering selv før de kan søke om praktisk bistand.

Vi ser også at flere kommuner nå opplyser om tjenester og praktisk hjelp som eldre kan kjøpe seg, også helsehjelp. for å bo hjemme lengst mulig. Når dette er signalet fra kommunen, er det naturlig at også pårørende benytter seg av dette fordi de er i arbeid og i egen tidsklemme.

Pårørendealliansen avviser ikke private løsninger. Noen timer privat hjelp kan gi trygghet, aktivitet og sosial kontakt. Det kan gjøre det mulig å bo hjemme lenger. Det kan også avlaste pårørende som slipper å bli omsorgsarbeidere, ta ulønnet fri fra jobb og selv bli utslitte eller sykemeldt. Det kan frigjøre offentlige ressurser til dem som har de største pleie- og omsorgsbehovene.

Men private tjenester må være trygge. Når private aktører slipper inn hos eldre og sårbare mennesker, må det stilles krav til kompetanse, vandel, taushetsplikt, personvern og ansvar dersom noe går galt. Eldre og pårørende må vite hvem som kommer, hva de kjøper, og hvor de kan klage. Som egentlig er modellen alle må ha, være seg offentlig, ideell eller privat.

Nå må vi ta ballen, ikke spilleren

Debatten fremover bør ikke bli en skyttergravskrig om offentlig eller privat hjelp. Vi trenger en ærlig avklaring av ansvaret hva de eldre nå og fremover faktisk skal få hjelp med. Hva slags eldreomsorg skal Norge stå for?

Vi bør samle oss om å stille en del spørsmål :

• Hva skal det offentlige stå for og levere av eldreomsorg til nåtidens og fremtidens eldre – uavhengig av adresse, familie, økonomi og digital kompetanse?
• Kommer alt som ikke er lovpålagt til å bli noe vi må ordne med selv?
• Hva er forsvarlig helsehjelp når dette i dag får defineres ulikt kommunene- hvordan klarer vi da å få det likeverdig?
• Får vi helsehjelp, men må stå for omsorg og sosial kontakt selv?
• Hva kan private, ideelle og frivillige aktører bidra med?
• Hvordan sikrer vi at pårørende får være samarbeidspartnere, ikke en erstatning for tjenester samfunnet har lovet å gi?

For dersom trygghet i alderdommen blir avhengig av penger, kunnskap og pårørende med overskudd, har vi ikke bare fått et todelt helsevesen. Da har vi fått en eldreomsorg som svikter dem som trenger fellesskapet aller mest.

Private løsninger vil alltid være en del av svaret for noen. Men politikerne må samle seg om hva eldre skal få fra det offentlige først.

Vårt felles sikkerhetsnett må tilby de eldre mest mulig likeverdige tilbud, så kvaliteten sikres og pårørende får reell mulighet til å være en positiv ressurs. Hva dette skal innebære er den debatten vi må ta fremover.

Vi ønsker den velkommen!